Døden


Jeg tenker mye på døden.
Hva får mennesker til å ta et liv?
Andres eller sitt eget.
Hvordan kan noen gå bort til en fremmed person, sette en pistol mot tinningen deres og fyre av?
Hvordan kan noen frivillig ta i mot en ordre, trykke på en knapp for så å ta livet av noen tusen mennesker, og skade enda flere?
Hvordan kan en elleve år gammel gutt sette en pistol mot sin egen tinning og fyre av?
Hvordan kan en tolv år gammel jente henge seg i treet bak huset?
Og hvordan kan noen mennesker brutalt misbruke, voldta og drepe i det hele tatt?
Da tenker jeg at de er ikke mennesker mer, de er forvandlet.
Til dyr.
Morderiske predatorer.
Som tatt i fra en gammel skrekkhistorie.
De får busemannen til å virke som en lærer av den gamle skolen, strikt, men likevel glad i sine på sin måte.
For uten sine elever, hadde ikke læreren hatt noen jobb, og uten sine barn, hadde ikke busemannen hatt noe å gjøre.

Jeg har tenkt på det selv.
Flere ganger.
Jeg har til og med prøvd det, men jeg har aldri klart det.
De fleste vil nok si det er like greit, selv om jeg har møtt mennesker som mener at det hadde vært best om jeg hadde klart det.
Hver sin smak.
Hva jeg har gjort, forstår jeg ikke, men det var uansett ikke det om folk liker meg eller ikke jeg skulle skrive om.
Det å fryse seg selv i hjel, kan virke litt galskap, men er man 'gal' nok, vil det vel kunne gå an.
Liker man smerten, så burde det i alle fall gå an, men ellers finnes det hurtigere og mer effektive måter å ende sitt eget liv.
Man kan henge seg, ta en overdose av et eller annet, gjerne medikamenter, man kan skyte seg selv, eller ta et barberblad og kutte seg på langs nedover armen. Bare ta pulsåren og blø i hjel.
Det er så mange måter å ta sitt eget liv på.
Som de sa i en reklame jeg så på TV'en for et års tid siden: "There's no end to the possibilities!" (Med trykk på "end").

Jeg har som sagt aldri lyktes med mine selvmordsforsøk, jeg har ikke villet det sterkt nok, jeg har vært sanseløst beruset, underbevisstheten har stoppet meg.
Mange unnskyldninger, jeg vet ikke hva som er sant.
Jeg vet ikke om jeg egentlig er takknemlig for at jeg fortsatt lever og fortsatt har en sjanse til å få et godt liv.
For øyeblikket vet jeg ikke noe, selv om jeg har en liten stemme i hodet som mumler noe om at det bare er å gå ut og gjøre det slutt for når alt kommer til alt, er man glemt snart uansett, og det er ikke så mange som bryr seg som de sier de gjør.

Jeg har av og til lurt litt på det der, det med å bare gå på internett, bruke litt tid til å søke meg frem og tilbake, finne et forum som tar for seg slikt, finne likesinnede og prøve et masseselvmord.
Selvsagt ville det ikke vært noe spontant, selv om jeg ofte får for meg det at nå skal jeg gå ut og drepe meg selv.
Jeg ville planlagt det nøye, for å være sikker på at det ville lykkes.
Jeg ville skrevet et slags testamente, og et brev til mine kjære og nære om at det ikke var deres skyld og at de ikke måtte klandre seg selv, og at hvis de skulle klandre noen, skulle det være staten og mobberne.
Det er alltid de andre.
Stort sett "The Machine", eller mobberne. De populære. Det er sånn det er.
 Det starter med at man sier eller gjør noe som ikke er helt som det skal være, i følge 'reglene'.
Det er selvfølgelig de andre som har bestemt reglene.
Selv er man bare et offer.
Ofte er det helt uten grunn, og det er gjerne en som nettopp har gjort noe dumt, driti litt på draget, eller som blir mobbet selv, som begynner det med å mobbe en annen.
Først er det gjerne bare ord og sånt, for å se om vedkommende er mottakelig for det.
Hvis vedkommende er det, går man gjerne over til lett knuffing og utfrysing.
For hvor enn barmhjertige og snille barn ser ut til å være, er de i virkeligheten ondskapsfulle som få, hver og en, og alle har det i seg at de er den dominante, selv om de ender som den som får svi.
Etter en stund med ord, fysisk og psykisk vold, er offeret gjerne nedbrutt.
Særlig psykisk.
Det har fått erfare janteloven, slengt mot seg daglig.
Det har mistet selvtilliten, og har ikke noe særlig tro på seg selv eller en lykkelig fremtid.
Det begynner å tenke i morbide og horride baner.
Stenger seg inne på rommet sitt.
Prøver å kutte seg for å få smertene til å forsvinne.
De er alene og gråter seg i søvn, mens blodet renner ned armene deres.
Noen finner trøst i musikken og i litteraturen.
Det gotiske, det okkulte.
Noen finner likesinnede, danner sekter og gjenger.
Man finner noen å stå sammen med, mot de andre.
Mot "The Machine".
Men de er alle usikre og uansett hvor mye de prøver, er de aldri sterke nok til å ta igjen ordentlig.
Det blir bare til småknuffing her og der, og de bryter sammen igjen.
Og en etter en forsvinner de ned i sin egen, mørke, svarte, evigdype pøl.
 Alt for mange kommer seg ikke opp igjen når de først er nede.
De bare ligger der.
Mottar spark og slag.
De føler at ingen forstår dem, og har ingen å snakke med.
Verden er dem i mot, og de går og finner barberbladet.
Eller tauet.
Eller de drukner seg selv.
Gjerne har de hørt på dyster musikk og slikt, og i en tid har de holdt på på en slik måte at foreldre og gamle venner har fattet mistanke om at et eller annet er i veien, og de søker ut for å hjelpe.
Men de prøver på feil måte, og det blir misforstått og det oppstår gjerne splid og krangel.
Det er i bunn og grunn feil.
Man skal aldri være på sårbar grunn med en som føler seg nede.
Deppa og melankolsk.
Det er ikke bra, for hvis de da gjør som mange til slutt ender med, og tar sitt eget liv for å få slutt på alt, da de er nedbrutte psykisk og sliter med paranoia, schizofreni og evige konspirasjonsteorier mot alt og alle, da vil den som er igjen angre på at man aldri fikk sagt unnskyld, og at det var ikke meningen. Og man vil klandre seg selv.
 Uansett hva andre sier om at det ikke var Deres feil, vil man klandre seg selv.

Det er som en smitte.
En ond sirkel.
En epidemi.
Det virker kanskje ikke sånn der og da, men etter hvert vil de etterlatte, enten komme over det, eller bli deprimerte selv, og de vil forbanne den avdøde, det vil bygge seg opp et hat mot gammelt vennskap og man vil komme over i ekstreme (gjerne høyreekstreme) miljøer.
Man vil til og med kanskje fortsette der avdøde slapp.
Men man kan også forandre retning, og bli en av "de andre".
Man vil få utløp for innestengt aggresjon og frustrasjon ved å ta igjen mha. fysisk (og psykisk) vold mot andre.
De svake i all hovedsak.
Gjerne helt uskyldige, tilfeldige ofre, som ikke har hatt noe med noen å gjøre, og som ikke vil forstå noe som helst.
Og sirkelen er sluttet og det hele er i gang igjen.
Av dette kan vi slutte at mobbing er noe svineri, som når alt kommer til alt, ender med døden.
Enten for mobberne / de andre, eller offeret / den svake.