Våkna i sted.
Pissredd.
Uten å klare å gjøre rede for om jeg virkelig var våken, eller om jeg fortsatt sov.
Det psykologen min frykta skulle skje, har skjedd.
Jeg klarer ikke lenger å skilne mellom drøm og virkelighet.
Jeg hadde en svært livaktig drøm, skjedde i nabolaget, og jeg var med folk jeg kunne vært med ellers.
Det var midt på natta, og noe ondt var til stede hele tiden.
Det unnslapp meg.
Det rømte uten at jeg helt klarer å stadfeste hva det var og hvor det dro.
Men jeg har alltid visst at jeg hadde noe ondt i meg, og har kunne følt det fra tid til annen.
Nå er jeg ganske overbevist om at det har rømt.
Det er ikke i meg lenger.
Og det er ikke bra, for jeg trenger det for å overleve.
Det er det som har holdt meg stabil.
Eller, så stabil som jeg hittil har vært.
(Selv om mange i grunn vil kalle meg svært ustabil).
Det vil kanskje ikke vises så godt i begynnelsen, men det vil vises.
Før eller senere vil noe skje, og hva enn som skjer, vil ikke få et positivt utfall.

Men det kom noe godt ut av drømmen.
Jeg fant en venn jeg ikke følte meg ensom med, når jeg var i nærheten av.
Takk for at du i drømme sto ved min side og fikk meg hjem når jeg fikk panikk, Mona.
Jeg er glad jeg har deg.
Håper du er her for meg 'in real life' også.
Glad i deg